Gylne Himalaya-bjørnebær (Rubus ellipticus)
50 SEK
Enhedspris pr.Forventes levert til deg: 07 februar til 14 februar.
FRØ (30 stk/pose)
Vanlig navn: Gyldent Himalaya-bjørnebær, Golden Evergreen Raspberry, Yellow Himalayan Raspberry, Ainselu
Vitenskapelig navn: Rubus ellipticus
Familie: Rosaceae
Plantehistorie og bruk:
Det gyldne Himalaya-bjørnebæret har sin opprinnelse i Himalaya-fjellkjeden i Tibet og Nepal, men vokser også vilt i høye høyder på sørligere breddegrader som for eksempel Sri Lanka og Sørøst-Asia.
Bærene har en søt smak med en behagelig syrlighet.
Nepalesiske bønder dyrker og høster det gyldne Himalaya-bjørnebæret for deretter å gjære bærene og produsere en lokal fruktvin.
Bærene har historisk blitt brukt både som mat og til medisinske formål.
Vitenskapelige undersøkelser har avslørt et rikt innhold av makronæringsstoffer, mikronæringsstoffer og ulike mineraler i bæret (Lamichhane A, Lamichhane G et al.). Videre har det gyldne Himalaya-bjørnebæret vist seg å være rikt på andre nyttige stoffer, inkludert polyfenoler, flavonoider, antocyaniner, tanniner og terpenoider.
I lokalsamfunn hvor bæret vokser vilt, spises bærene fortsatt som før i tiden. Bærene selges på lokale markeder i Himalaya-området (Manandhar. N. P.).
Den indre barken verdsettes som en medisinsk urt i tradisjonell tibetansk medisin.
I skogshagebruk dyrkes planten tradisjonelt som levende hekk i nordvestlige Himalaya, hvor den hjelper til med å holde ute husdyr og andre dyr; markerer eiendomsgrenser; samtidig som den gir en rekke medisinske og spiselige bruksområder (Pankaj Sharma & Usha Devi). Planten er også nyttig i forebygging av jorderosjon og til andre jordpleieformål (Manandhar. N. P.).
Denne arten brukes også i bjørnebærsorteringsprogrammer, hvor den krysses med enkelte sorter for å tilføre sykdomsmotstand og forbedre tilpasningsevnen til varmere klima (Janick, J. & J. N. Moore).
Fra bærene kan man (overraskende nok) utvinne et blålilla fargestoff som kan brukes til naturlig farging (Grae. I.).
Dyrking:
Det gyldne Himalaya-bjørnebæret skal være en vintergrønn busk i sitt naturlige miljø - muligens også i de mildeste delene av vårt land. Busken produserer en klase av kraftige, taggete, opprette stammer fra en vedaktig grunnstamme. Busken blir vanligvis 1-3 m høy, noen ganger opptil 4,5 m.
En lettdyrket plante som trives best i veldrenert leirjord. God hardførhet mot frost, nøyaktig hardførhet er vanskelig å fastslå på grunn av dens sjeldenhet i kommersiell dyrking, men tilfeller av hardførhet ned til -20ºC er rapportert (A. K. Trivedi).
Mer skyggesterk enn mange andre arter i bjørnebærfamilien (Rubus sp.). Beste plass for størst mulig fruktsetting er likevel solrikt sted.
Årlig høsting fra ville eksemplarer i Himalaya er ca. 750 g fra en busk som dekker et areal på 2,5 m² (Parmar. C. and Kaushal. M.K.).
Busken er selvbestøvende og pollineres av insekter. Nye skudd produseres hvert år fra den flerårige grunnstammen, disse skuddene bærer frukt i sitt andre år og visner deretter for å erstattes av fjorårets fruktbærende skudd året etter.
Rotknoller samlet fra planter på Java viste nitrogenfikserende aktivitet og antas å kunne fikse sitt eget nitrogen som de fleste planter i erteblomstfamilien - Fabaceae (M. J. Van Steeniis-Kruseman).
Såing:
OBS! Disse frøene har vært gjennom lagring i kulde (stratifisering) og kan derfor sås direkte etter mottak.
Frøene sås i fuktig såjord. Dekk med et tynt lag (ca. 1 cm) jord. Hold såbedet fuktig.
Egenskaper:
Levetid: Flerårig
Vekststed: sol
Høyde: 1-4 m
Spiretid: 1-3 uker
USDA-sone: 7-10
Vekstsone (omtrentlig oversettelse): 1-3
Abonner og spar 5%!
Gylne Himalaya-bjørnebær (Rubus ellipticus)
50 SEK
Enhedspris pr.Bestillinger som er mottatt før søndag morgen pakkes søn-mån.
Se våre leveringsvilkår.
Ikke på lager
Gi meg beskjed når produktet er på lager:
Dele
FRØ (30 stk/pose)
Vanlig navn: Gyldent Himalaya-bjørnebær, Golden Evergreen Raspberry, Yellow Himalayan Raspberry, Ainselu
Vitenskapelig navn: Rubus ellipticus
Familie: Rosaceae
Plantehistorie og bruk:
Det gyldne Himalaya-bjørnebæret har sin opprinnelse i Himalaya-fjellkjeden i Tibet og Nepal, men vokser også vilt i høye høyder på sørligere breddegrader som for eksempel Sri Lanka og Sørøst-Asia.
Bærene har en søt smak med en behagelig syrlighet.
Nepalesiske bønder dyrker og høster det gyldne Himalaya-bjørnebæret for deretter å gjære bærene og produsere en lokal fruktvin.
Bærene har historisk blitt brukt både som mat og til medisinske formål.
Vitenskapelige undersøkelser har avslørt et rikt innhold av makronæringsstoffer, mikronæringsstoffer og ulike mineraler i bæret (Lamichhane A, Lamichhane G et al.). Videre har det gyldne Himalaya-bjørnebæret vist seg å være rikt på andre nyttige stoffer, inkludert polyfenoler, flavonoider, antocyaniner, tanniner og terpenoider.
I lokalsamfunn hvor bæret vokser vilt, spises bærene fortsatt som før i tiden. Bærene selges på lokale markeder i Himalaya-området (Manandhar. N. P.).
Den indre barken verdsettes som en medisinsk urt i tradisjonell tibetansk medisin.
I skogshagebruk dyrkes planten tradisjonelt som levende hekk i nordvestlige Himalaya, hvor den hjelper til med å holde ute husdyr og andre dyr; markerer eiendomsgrenser; samtidig som den gir en rekke medisinske og spiselige bruksområder (Pankaj Sharma & Usha Devi). Planten er også nyttig i forebygging av jorderosjon og til andre jordpleieformål (Manandhar. N. P.).
Denne arten brukes også i bjørnebærsorteringsprogrammer, hvor den krysses med enkelte sorter for å tilføre sykdomsmotstand og forbedre tilpasningsevnen til varmere klima (Janick, J. & J. N. Moore).
Fra bærene kan man (overraskende nok) utvinne et blålilla fargestoff som kan brukes til naturlig farging (Grae. I.).
Dyrking:
Det gyldne Himalaya-bjørnebæret skal være en vintergrønn busk i sitt naturlige miljø - muligens også i de mildeste delene av vårt land. Busken produserer en klase av kraftige, taggete, opprette stammer fra en vedaktig grunnstamme. Busken blir vanligvis 1-3 m høy, noen ganger opptil 4,5 m.
En lettdyrket plante som trives best i veldrenert leirjord. God hardførhet mot frost, nøyaktig hardførhet er vanskelig å fastslå på grunn av dens sjeldenhet i kommersiell dyrking, men tilfeller av hardførhet ned til -20ºC er rapportert (A. K. Trivedi).
Mer skyggesterk enn mange andre arter i bjørnebærfamilien (Rubus sp.). Beste plass for størst mulig fruktsetting er likevel solrikt sted.
Årlig høsting fra ville eksemplarer i Himalaya er ca. 750 g fra en busk som dekker et areal på 2,5 m² (Parmar. C. and Kaushal. M.K.).
Busken er selvbestøvende og pollineres av insekter. Nye skudd produseres hvert år fra den flerårige grunnstammen, disse skuddene bærer frukt i sitt andre år og visner deretter for å erstattes av fjorårets fruktbærende skudd året etter.
Rotknoller samlet fra planter på Java viste nitrogenfikserende aktivitet og antas å kunne fikse sitt eget nitrogen som de fleste planter i erteblomstfamilien - Fabaceae (M. J. Van Steeniis-Kruseman).
Såing:
OBS! Disse frøene har vært gjennom lagring i kulde (stratifisering) og kan derfor sås direkte etter mottak.
Frøene sås i fuktig såjord. Dekk med et tynt lag (ca. 1 cm) jord. Hold såbedet fuktig.
Egenskaper:
Levetid: Flerårig
Vekststed: sol
Høyde: 1-4 m
Spiretid: 1-3 uker
USDA-sone: 7-10
Vekstsone (omtrentlig oversettelse): 1-3
30 dagers returrett
- Et utvalg resulterer i at siden oppdateres
- {{ rating_value }} av {{ rating_max }} stjerner