1. amerikanske Judas-tre: 2 år gammelt - nåværende høyde 100-120 cm
MERK: Trærne i sesong 2024 er nå større og sterkere enn på bildet (tatt i sesong 2023)
Vanlige navn: Amerikansk Judas Tree, Canadisk Judas Tree, Eastern Redbud
Vitenskapelig navn: Cercis canadensis
Familie: Fabaceae
Plantehistorie og bruk:
Denne varianten av Judas-treet stammer fra Nord-Amerika. Da det amerikanske Judas-treet ble oppdaget av spanjolene i andre halvdel av 1500-tallet, ble det sammenlignet med Judas-treet fra middelhavsregionen ( Cercis siliquastrum ) som de allerede kjente - det er også det treet vi oftest refererer til når vi sier Judas tre her i den europeiske regionen. De viktigste forskjellene er at det amerikanske Judas-treet har spisse blader og er litt mindre i voksenstørrelse og er mer kaldbestandig - sammenlign C. canadensis ' USDA soner 4-9 med C. siliquastrum sine USDA-soner 6-10. C. canadensis bør også være mer egnet for fuktige miljøer/jordsmonn enn mange andre arter i slekten.
Blomstrer i mars-april med knallrosa blomster på den nakne stammen, deretter også på treets hovedstamme, som ofte er veldig iøynefallende. Blomstring sies å være sterkt kontrollert av omfanget av forrige vinter. Etter harde vintre blomstrer Judastreet kraftigere, etter mildere vintre mindre.
Blomstene kan spises rå eller syltet. De har en forfriskende syrlig smak og er rike på vitamin C. Spennende tillegg til en salat.
Uåpnede blomsterknopper kan også syltes eller settes i som kapers .
Indianerstammer i Nord-Amerika dekket de modne frøbelgene med glødende kull, deretter skrellet og spiste de brente frøene. Jeg antar at en moderne måte å gjøre dette på er ganske enkelt å skille frøene fra poden og steke frøene over komfyren eller i ovnen for å gjøre dem klare til å spises. Noen kilder hevder å ha bløtlagt og kokt frøene som linser, som også er en erteplante.
Fruktene er rike på protein som andre planter i ertefamilien (Fabaceae). Tørre frø inneholder ca 25 % protein, 8 % fett og 3 % mineraler av ulike slag. Å være en uraffinert (og vill i Nord-Amerika) ernæringskilde dette er ganske bra, ernæringsmessig konkurrerer det med både pecan og valnøtt. Frøbelgene forblir på treet lenge - de er tilgjengelige fra sensommeren til vinteren - og anses som akseptable for konsum i denne perioden. Imidlertid kan frøbelgene noen ganger bli funnet gjenstår til våren påfølgende år, om de da er egnet til konsum eller ikke opplyses ikke. Av de nevnte grunnene anses frøene til C. canadensis som en nyttig kilde til overlevelsesmat.
De unge, grønne og sprø frøbelgene kan spises som sukkererter - damp dem, kok dem eller rør dem. De passer godt i en wok med for eksempel løk, hvitløk, paprika og bladgrønnsaker. Bladene kan også spises - yngre, sprø blader anbefales.
Te laget av den indre barken har blitt brukt for å redusere feber osv. Kaldbrygging av røtter og indre bark har blitt brukt i gammel folkemedisin for å behandle kikhoste.
Flittig til å tiltrekke seg pollinatorer med sin rikelig blomstring. Regnes som et godt tre for honningbier.
Treet har også mange andre bruksområder innenfor nordamerikansk indisk kultur. En historie om Judas og hvordan han ga treet sitt internasjonale navn er lett å finne for de som er interessert i å lese.
Kultur:
Selv om det amerikanske Judas-treet anses som bedre egnet til fuktig jord enn andre arter i slekten, foretrekker det å ikke vokse i altfor våt jord med høyt leireinnhold. Den trives best i litt sandere leirjord.
Liker å vokse i en solrik posisjon, klarer seg også godt i lett skygge.
Det amerikanske Judas-treet er et raskt voksende tre som ofte blir opptil 80 år gammelt.
Blomster vises i mars-april på forrige års vekst.
Det amerikanske Judas-treet er en av få arter i ertefamilien som ikke fikserer nitrogen via røttene fra luftporene i jorda.
Kjennetegn:
Alder: Flerårig
Planteposisjon: sol / lett skygge
Høyde: 6-10 m
Vekstsone: 1-4